Vegatrappa

En nydelig morgen med 17 grader og strålende sol, kunne ikke blitt en bedre dag å dra til Vega på. Jeg kjører til Brønnøysund og henter mine "trappevenner". Fra Horn ferjeleie går turen til Vega. Overfarten tar ca 50 minutt, vi er innom Igerøy "himmelblå øya" men på mottatt side av der kafeen ligger dessverre. Opp fra ferja tar det ca 20 minutt til vi nærmer oss målet. Vi er innom Spar butikken og kjøper noen boller og drikke.

Full av optimisme kjører vi siste biten på grusvei og får parkert bilen. Foran oss ligger Ravnefloget. Jeg er veldig lett på foten og nesten tripper opp stien som er begynnelsen til trappa .

 

Trappa kommer til syne ettersom vi går opp stien. I mitt stille sinn tenker jeg" det er ingen skam å snu", som en slags trøst til meg selv. På veien møter jeg noen som kommer ned og de ser ganske så opplagte og spreke ut.  Nei dette er bare  A piece of cake og jeg fortsetter optimistisk. De første trinnene går som en lek.

 

Maria er tålmodig og venter trofast på meg. Sånn litt i starten på trappa er det laget til et grillsted og flotte hvilebenker. Møter to eldre par med hund og de skal opp sier de og smiler . Det er bare å ta  tiden til hjelp. Joda vi er enig om det. Likevel føler jeg vi må skynde oss litt. 

Vi kommer til første skulpturen. En maur i metall og den er jo et flittig insekt så jeg skjønner sammenhengen, her gjelder det å ha mot og mannskap.

Så kommer trinnene tettere og tettere, jeg holder meg fast i rekkverket og tråkker i veg. På trinnene står navn på folk som har  donert/kjøpt et trinn til den nette sum av 1070 kroner. 

 Jeg  kjenner det strammer litt i lårmusklene,  men oppover går det. Bak oss kommer et turfølge på 6-7 personer og jeg slipper alle forbi. Likevel stopper køen litt opp, det blir tyngre og tyngre. Jeg kjenner føttene er glovarme og tar av skoene og fortsetter i barføttene. Det hjelper på med luft på varme tær og noen trinn går faktisk litt lettere. Men så er det bråstopp. Må stadig hvile på trinn og puste meg opp. Melkesyra i lårene er betydelig merkbar og jeg må mote meg opp for å ta nye skritt. Foran meg er Maria frisk og ung og ikke minst tålmodig. Brita som gikk først er ute av synet for lengs.

Men med en siste innsats var trinn 1300 og noen trinn nådd og de siste trinnene regnes ikke, vi er oppe og iskald nordvind  gjør at vi føler oss som levende igjen.

 Ravnen i sort materiale står frekk og freidig foran oss, som et symbol på at vi nådde målet.

Jeg hinker fram på bare føtter og er stolt og glad på samme tid.  En utsikt over hav og himmel er nesten ubeskrivelig. Vilt og vakkert. En nydelig øy i vest som nesten ligner litt fra naturen i Lofoten men som heter Søla. I dag er et vel ingen fastboende på Søla, men en fin ferieøy for eierne. 

Etter en 15 minutters rast på toppen må vi ta fatt på nedturen.  Jeg stadig i bare bein og jeg kjenner hvordan føttene suger seg fast til treverket, "nedturen er vel ingenting" tenker jeg i mitt stille sinn. Likevel er bena noe skjelvende og jeg føler en bitteliten høydeskrekk. Men ned må vi.

 

Meg på toppen

Men nedturen er ikke så lett som jeg trodde. Jeg holder meg støtt i rekkverket, men nå kjennes føttene som gele, ja sant, Kjennes nesten som jeg er rammet av noe ekstremt og jeg klarer ikke gå ordentlig. Kjennes ut som noe er borte i bena og jeg må ta meg kraftig sammen for å komme meg framover  til bilen.  

Men i ettertid, skjønt gangsperre og alle vonter i muskler og ledd, det var en uforglemmelig tur. Det er tredje dagen og gangsperre stadig, men det var verdt det.

 Anbefaler alle som kan, å komme til Vega, Det er en øy som har så masse å by på.  Neste gang skal vi innom verdensarv- senteret. I sommer blir ferje overfarten gratis, ja tør ikke tenke på hvordan bilkøene vil bli.

Vega hotellet.

Mine følgesvenner Maria og Brita, spreke damer av en annen kaliber enn meg ha ha ha.

Oppe midt i bildet ser vi overnattingshytter "ala ærfugl hus" som kan leies for overnatting. 

Go natt fra en øy i midnattssolens rosa lys.