Jeg går langtur med Basse, han lykkelig i bånd, jeg lykkelig med piggskoene på. Vinteren er kommet over Sømnalandet og vi fryser. Når det knaser ordentlig under sålene vet vi det er kaldt, ja sånn ca 8 grader blå. Men på kysten her nær sjøen kjennes det bitende i kjaker og nesetipper. I vest gløtter månen fram, riktignok bare en skalk. På veiene farer bilene forbi i rasende fart, mens vi går vel i sånn ca 3km i timen kanskje. Basse har vært her et par dager og skal snart hjem så det gjelder å nytte gleden av en følgesvenn i kveldsmørket. Basse piler hit og dit og "leser" nyheter i hver en gresstust på veikanten.
Bildet av Basse er fra i sommer.
Nå som mørketida og kulde og isvind florerer i livet mitt, er det ekstra godt å ha noen å holde rundt eller som holder rundt meg.Av og til kjenner jeg å bli så lita og nesten hjelpeløs i denne tiden vi lever i nå. Alt er lagt på vent på en måte. Men nå er det sånn at tiden som før var lett speed, nå er på full speed for pensjonistene dessverre, Det liker vi ikke når vi bare må vente med å gjøre alt det morosomme vi gledet oss til, men som corona setter en stopper for.
Nå på 1.søndag i advent er jeg i gang med å ordne i Fattighuse . Alt jeg har sydd som ikke er solgt er plassert der og kanskje kommer det noen som vil handle litt. Jeg som ofte syr grytekluter, oppdaget at det begynte å bli få igjen så denne ble siste skuddet på "treet".