torsdag 13. september 2018

Blåøye

Det er 5 feriedagen i Kroatia og vi har virkelig kosa oss, men så endrer alt seg. Tidlig torsdag morgen... jeg tar på sandalene, mobiltelefon og litt penger, så er det ut å gå. Kjenner en glede over ferie og alt som ligger foran meg. Sola er ikke så sterk i dag og det er nydelig turvær. Jeg elsker å studere folk. Og det er mange her. Gamle ektepar som holder hender og ser glade ut. Unge jenter med mobilen som et kart foran seg. Husmoren fra Makarska som er ute og handler mat. Litt sliten med småblomstret kjole av ubestemt modell.

Alle har de en historie å fortelle. Men tilbake til start.  Småivrig som jeg et tar jeg av inn til gamlebyen. Det er et eldorado av nytt og gammelt som møtes. Lukter og lyder som kjennes langt inni sjelen. DA SKJER DET. Som om noen spenner krokfot på meg. Jeg smeller i asfalten helt håndlaust. Forfjamset ser jeg solbrillene som fyker bortover og jeg tenker et sekund på hvor dyre de er😢 Men jeg kommer meg på beina og samler tingene mine.
Aner ikke at det er så galt inntil jeg ser blodet som drypper fra ansiktet mitt. Forvirret ser jeg meg rundt og en mann ser meg og kommer løpende. Han snakker engelsk og ringer etter ambulanse. Joda jeg får god hjelp. De taper øyenbrynene og ler og sier det vil bli litt bloduttredelse. Jo gjett om.
Ja så sitter jeg her. Kan nesten kalle det smoked eye.  Det er svart/blått over og under.
Men  for å gjøre slutt på historien. Det kunne gått verre. Ingen brudd eller hjernerystelse. Så ferien vil gå sin gang også denne gangen.
 pass godt på dere selv, plutselig skjer det.

tirsdag 4. september 2018

Camilla er stadig modell

 Jeg har sydd masse dukkeklær gjennom tidene, men så har det vært stille ei stund.  Likevel har jeg en kasse full med stoffer som egner seg veldig til å sy dukkeklær av. Rester og små bitene kommer til nytte. Her om dagen ringte ei dame som hadde kjøpt dukkeklær av meg forrige året og nå ville hun ha mer. Jeg synes det er artig og  Camilla hennes Myrla er stadig modell.  
Jeg sydde noen

sett som ble sendt sørover, men litt ble også sydd til senere anledning.  Nå tror jeg ikke småjentene leker med dukker like mye som før, men der finns noen.  Særlig småunger på 2-3 år har jeg inntrykk av.




Jeg hadde bare en dukke da jeg var jentunge og hun var i celoiud og hette Grete Irene.  Grete Irene var  mitt kjæreste eie og jeg var veldig redd for henne. Til min store sorg ble hun ved et uhell kraftig ødelagt og jeg glemmer aldri sorgen jeg følte. 
Hodet hadde et stort hull og det hjalp lite at mamma reparerte hullet ved å sette en stor plasterbit over. Grete Irene hadde fått et mèn for livet og ble aldri den samme. Bestemor Signe gav meg tjue kroner så jeg kunne kjøpe ei ny dukke men det ble aldri gjort. Grete Irene ble min eneste som jeg brydde meg om.

søndag 2. september 2018

Å ikke se skogen for bare trær.

Heldige meg som har turkamerat. TIMBA STILLER VILLIG OPP. Nå skal det sies han kan være litt vrang også. Det vil si lange turer er ikke så populær, da snur han titt og ofte og vil gå hjemover.....

Å gå i skogen i Mardal er magisk noen ganger, vi går gjennom tett granskog ganske langt, men plutselig er det som skogen åpner seg og vi kommer ned til sjøen. Det er fantastisk fint. Yndet badeplass for alle med småunger. Det er lang fjære og trygt for alle store og små.


Og som en går gjennom skog og det er helt stille er det rom for å tømme hodet.  Og det er viktig for alle oss som har satt i proppen og opplever at ingenting renner ut. Sist jeg gikk var det så dødsens stille og jeg nøyt hver sekund. Mange triste tanker etter mammas død og sorg i kroppen. Foran meg gikk Timba og han var glad og fornøyd.  Og mens skogen holdt pusten og en lun vind strøk forbi, fikk jeg ny giv og litt lettere syn på alt som hadde skjedd i det siste. 



Joda symaskina har surret og gått litt også
Jeg sliter så med å få trykknappene fint i og ikke minst til å holde seg på plass. Sist brukte jeg hammeren ekstra hardt. Denne lille lommeboken blir lagt i den store kassen til senere anledning.

Nyt denne søndagen, den kommer ikke tilbake


Ventemodus.

Etter ukesvis borte fra symaskina kunne jeg ikke holde meg borte fra sy rommet lenger. Der står 3 maskiner, alle ute av kurs for å si det pe...