Når dagene er .

En tilsynelatende helt vanlig høstkveld og jeg var heldig å fikk være med på båttur ut til øyene utenfor Sømnalandet. Øya Gimlingen ligger der som den alltid har gjort,  stolt og øde med kun et eneste  hus. Jeg vet bestemor ble født her tidlig på 1900 tallet. Men det er ikke huset hun ble født i som står igjen dessverre.

 Jeg får masse barne minner i hu og fisketurene med pappa som aller best. Han sittende ivrig på motorkassen, fulgte med fugl og havstrømmer, meg og søstra mi i framskoten, litt sjøsyke og litt lei sikkert.

 Båten han hadde da var åpen , var det solskinn var det stekende varmt en stille dag på havet. Var det regn og vind var vi alle søkkvåte og småfrøs. Men det var sånn på den tiden.  Mamma var på sykehus, og pappa måtte ta oss med. Men likevel husker jeg det som noe trygt og godt. Hjemme ventet levebrødet, en minkfarm. Og vi viste fangsten på havet skulle bli mat til minken først og fremt.  Men å være med på alt i hverdagen gjorde at vi tidlig forsto hva som måtte til for å få mat på bordet både for folk og fe. Når havet ligget sånn speilblank og innbydende er Helgeland beste plass på jord. Og vi er de heldigste som får være i dette sånn uten videre. Ikke er vi statister heller, men spiller hovedrollene i eventyret.

J

N

Vi prøvde ikke fiskelykken , jeg og Tim, men ekkoloddet viste det var fisk under båten.

Mannen i huset har fått i oppdrag å lage husene i havgapet.  Jeg har malt og vi er glad resultatet ble så bra. Ideen er tatt fra Printerest. Nå skal det henges ute ved inngangdøra med lys i når vintermørket kommer og dag og natt nesten er like her nord.

En stille morgenstund og symaskina gjorde en god jobb. Uten et eneste rykk eller napp, ble gryteklutene ferdigsydd og jeg fryder meg. Vi to er bertevenner.