Camilla er stadig modell

 Jeg har sydd masse dukkeklær gjennom tidene, men så har det vært stille ei stund.  Likevel har jeg en kasse full med stoffer som egner seg veldig til å sy dukkeklær av. Rester og små bitene kommer til nytte. Her om dagen ringte ei dame som hadde kjøpt dukkeklær av meg forrige året og nå ville hun ha mer. Jeg synes det er artig og  Camilla hennes Myrla er stadig modell.  

Jeg sydde noen

sett som ble sendt sørover, men litt ble også sydd til senere anledning.  Nå tror jeg ikke småjentene leker med dukker like mye som før, men der finns noen.  Særlig småunger på 2-3 år har jeg inntrykk av.

Jeg hadde bare en dukke da jeg var jentunge og hun var i celoiud og hette Grete Irene.  Grete Irene var  mitt kjæreste eie og jeg var veldig redd for henne. Til min store sorg ble hun ved et uhell kraftig ødelagt og jeg glemmer aldri sorgen jeg følte. 
Hodet hadde et stort hull og det hjalp lite at mamma reparerte hullet ved å sette en stor plasterbit over. Grete Irene hadde fått et mèn for livet og ble aldri den samme. Bestemor Signe gav meg tjue kroner så jeg kunne kjøpe ei ny dukke men det ble aldri gjort. Grete Irene ble min eneste som jeg brydde meg om.